Rapport fra OL Paris 2024

Det å ha vært med til mitt 2. OL er en utrolig stor opplevelse og en drøm de færrest får oppleve!

Selve oppkjøringen til OL har vært utrolig god. Det meste har gått på skinner, planene har blitt overholdt og det har vært god kvalitet i hver økt. Jeg har virkelig fokusert på å få ut det beste i hver trening, både fysisk og mentalt. Det har vært mental-trening 5 ganger i uken, hvor blant annet taktikk, tanker underveis i løp og gjennomføring av løp har blitt vektlagt.

Jeg har sørget for å sove 9 timer hver dag, tøye daglig, massasje 2 ganger i uken. Jeg har sørget for at ernæringen er på topp. Alt som kunne forstyrre, ble fjernet, samt at det å øve spansk også ble satt på pause. Alt de siste par ukene og månedene har kun handlet om å stille til start og vite at jeg ikke kunne ha gjort noe annerledes eller bedre.

En typisk uke har bestått av 3 harde dager (gjerne enten 2 baneøkter pr. dag eller 1 baneøkt + 1 styrkeøkt på kvelden), samt 4 milde dager som har vært å sykle en rolig tur på 2 timer + sitte inne i drivhuset 30min for å simulere de røde blodcellene. Drivhus-effekten kan sammenlignes med høyde, og selv om det er ganske forferdelig å sitte inne i drivhuset når det er 42-45 grader, har vært tråkk vært verdt det.

Jeg er utrolig stolt over all den jobben jeg har lagt ned for å være 100 % forberedt til OL.

Etter selve OL sitter jeg igjen med en litt blandet følelse. Det er alltid lett å være etterpå-klok, og jeg vet godt hva jeg kunne ha gjort annerledes. Vi var 9 ryttere som lå og hoppet mellom 2-10.plass (vinneren Jennifer var det lite vi kunne gjøre noe med), hvor jeg til slutt trakk strået som det sto 8. plass på. 

Løpssammendrag:

  Scratch: planen var å komme til front med ca. 2-3 runder igjen før mål, for å være foran og nede innen tempoet ble altfor høyt. Jeg klarte å komme frem ca. som planlagt, men hadde brukt litt mye krefter på å komme til fronten. Når New Zealand så angrep, var planen å avvise angrepet, men løp litt tom for krefter, hun kom ned foran meg, og så handlet det om å forsvare min posisjon og avvise alle som prøvde å dytte seg ned og frem. Planen lykkes mer eller mindre, så her var jeg fornøyd med gjennomføring.

Tempo: Planen var å angripe på spurt nr. 3, så jeg kunne få to poeng i rappen, og gjerne skape et brudd og få tatt en runde + all-out spurt de 2 siste rundene. Plan B var å holde øye om noen ville gå i angrep før første spurt.
Her feilet jeg med å følge både min Plan A og B. Irland gikk 2 runder før første spurt, jeg så henne og registrerte det, men kroppen reagerte ikke. Selv om jeg prøvde å være aktiv resten av rittet, ble timingene feil, og jeg fikk lite igjen for jobben. Ser tydelig i etterkant hva jeg skulle ha gjort, tar med meg lærdommen videre.

Eliminasjon: Denne har jeg knekt koden på, hvordan jeg elsker å sykle eliminasjon på en måte som bare jeg kan. Jeg digger det og har det gøy hver gang jeg kan se hvem som er i faresone.

Poengritt: Målet var 12-20 poeng, evt med en runde. Poengrittet ble alt annet enn jeg hadde sett for meg. Planen fungerte ganske bra. Fikk tatt poeng i spurt 1 + 3, samt en runde sammen med Irland etter 3. spurt. Kalkulerte i hodet at dette måtte gi nok poeng til at jeg lå an til medalje, og var klar på å kjempe mer. Men så ble det helt kaotisk, jeg mistet kontroll på hvem som var foran og bak, hvor jeg selv satt og hvordan poengene lå an. Akkurat det at jeg mistet kontroll og oversikt var en hard kamel å svelge, og gjorde at jeg raste ned fra en potensiell bronse til en 8.plass. Enda en god lærdom å ta med seg! 

Plasseringsmessig må jeg innrømme at jeg drømte om noe annet. Jeg turte å drømme om edelt metall, og mener også at det var mulig. Marginene var ikke på min side, og jeg gjorde noen taktiske bom som blir straffet hardt i verdens beste selskap.

Likevel sitter jeg igjen med en følelse av stolthet over det jeg har prestert, og føler at alt jeg har gjort, har absolutt vært verdt det. All treningen og de forberedelsene jeg gjorde, vil komme godt igjen også til senere, og ikke minst, vil dette alltid være en opplevelse for livet som kommer til å bli husket for alltid.

Opplevelsen i OL landsbyen

OL landsbyen var noe veldig spesielt! Sist i Tokyo fikk jeg ikke opplevd dette, så jeg gledet meg veldig! Til min overraskelse var OL byen mye mindre enn jeg forventet, men på en positiv måte. Det var relativt kort avstand å gå til både matsal, transport og de ulike aktivitetene som byen tilbød. I tillegg var det sykler til utlån og transport internt i byen (små el-biler). Matsalen var veldig rolig, med et stort utvalg og flere avdelinger, så det ikke ble overfylt. Kategoriene var World, Fransk, Asiatisk og Halal + en stor salatbuffee og pizza-stasjon. Det var kaffevogner, bagettevogn og «Grab and Go» stasjoner. 
Det var vaskeri, treningssenter, matbutikk, hvilerom (med fokus på mental helse) og game-rom.

Rommet jeg var på var veldig fint. Jeg delte med Solfrid (vektløft) og Grace (bryting), hvor vi var så heldige å få håndball-jentenes leilighet når de flyttet ut. Vi hadde derfor 2 bad, 5 soverom og 3 små terrasser. 

Olympiatoppen hadde kjøpt inn portable aircondition og overmadrass – noe som var veldig nødvendig. Rommene var nærmere 30 grader med kun en installert vifte, og sengene var, etter min smak, steinharde. 
Åpningsseremonien gikk jeg glipp av (da jeg ikke hadde ankommet), og avslutningsseremonien måtte jeg droppe. Avslutningsseremonien var samme dag som min konkurranse, og når jeg ankom OL landsbyen hadde jeg ca. 1 time til adgang – hvor hel avslutningsseremonien ville ta 7 timer (dette med all venting, transport og stå i kø)! Med en sliten kropp og hode var det ikke noe jeg orket der og da, og brukte heller kvelden på å utforske OL landsbyen i fred og ro. 

Veien videre

Jeg er utrolig motiver til å gå mot 4 nye år til Los Angeles i 2028 – en OL medalje er fortsatt den store drømmen! Og målet på veien vil være å prestere stabilt i topp 5 i alle konkurranser (helst topp 3, men det er nok litt hårete å gjøre det i alle løp i 4 år), selv på dager som kun er OK. Jeg elsker hverdagen med trening, reiser og konkurranser, og jeg gleder meg også til å være en større del av historien som legges i Norsk banesykling, nå som Asker Banen også er oppe og går. Flere samlinger i Asker og et enda tettere samarbeid med Olympiatoppen kommer til å bli prioritert de neste 4 årene.

Nå venter litt roligere trening, eller rettere sagt; ingen trening, bare sykling, innen forberedelsene til VM starter i september. VM er i København i uke 42, hvor jeg har 4 konkurransedager. Verdensmester har jeg aldri blitt, så allerede om få uker er det mulighet til å kjempe om noen fine titler og trøyer!

Planen for resten av sesongen er Champions League og NM på Sola!